Daddy Cool

For noen tiår siden satt jeg på tribunen på Frognerbadet. Jeg var en av dem. Vi eide Frognerbadet. Vi var Frognerbadet. I mange år. Faktisk ganske mange år betalte jeg ikke inngangsbillett for å komme inn til mitt Frognerbad. For Frognerbadet var mitt. Mitt og mine venners. Og hvem betaler vel for å bade i sitt eget bad. Vi hadde vår egen inngang. Bak stupetårnet. Over gjerdet. I dag er det annerledes.

Det var den gang da! Det er nye dager og nye mennesker som styrer mitt Frognerbad. I dag trenger de ikke lenger spørre «vakta» om å få gå på 10-ern. Ikke det at vi spurte heller. Vi gikk opp. Vi dødsa. Vi bomba. Vi herja. Vi var jo hjemme. Hjemme i vårt eget bad. I dag er alt åpent. Vaktene styrer med ro og harmoni. I min tid var det noen stressa studenter som skulle holde orden. Og for en gjeng de skulle holde orden på. Det var i mange år Bruno – Dødsens Far. Det var Arild som hadde 4-10 murere som lå til avkjøling i de gamle fotbadene mellom tribunen og bassengene. Og som brukte disse fotbadene som sitt private vaskeri er klær. Det var Jukan – den legendariske tater som skaffet seg venner blant Europas kongelige. Og det var oss. Ungdommer fra forskjellige steder av Oslo. Men de fleste som eide badet var fra Uranienborg, Majorstuen og Frogner. Vi satt på de øverste trinnene. Resten satt nedenfor eller lengre bort. Skillet gikk ved der hvor tribunen er hel og bortover mot vaktbua med klokken. Vi eide sikkert 20 meter av tribunen fra treet og bort mot klokkebua. «Ved klokken i øvre basseng». For alle dem som har savnet noen, eller rettere sagt, alle som har blitt savnet har fått denne melding; «Ola, mamma venter på deg ved klokken i øvre basseng!»

Når vi gikk opp på 10-ern ble det ro. Brødrene Hassve. Brødrene Hildrum. Arne R. Oluf. Geir W. Espen N. Den sorte perle A. Brødrene Simonsen. Brødrene som senere ble ansatt i Politiet som spanere. T som ble realitystjerne. Og ikke minst nevnte Bruno. Gitarist i Raga Rockers som har fått en egen pris oppkalt efter seg under det årlige VM i Døds, «Bruno-prisen» for beste klassiske døds. Odin. Og mange, mange fler. Når vi gikk opp på 10-ern var det nesten som at trikken i Kirkeveien stoppet. Fotoapparatene til de mange japanere og andre turister fra hele verden i Vigelandsparken hang seg opp. Vi fikk alles oppmerksomhet. Vi eide Frognerbadet!

I dag, alle disse årene efter, betaler jeg inngangsbillett. Finner meg til rette langs gjerdet som verner folk fra å falle ned fra øvre til nedre basseng. På motsatt side av der jeg selv befant meg den gang jeg eide badet. Rart. Men likevel stas. Det var på denne siden stuperene var. De elegante. De muskuløse gutta og de smekre jentene. Skjønt. Det var en og annen meget muskuløs kar og lekker jente på tribunen også. Men noe eget var det med dem. Vi skulte på hverandre. Karslige blikk møtte ditto blikk og jentene bresket seg likeledes. Hos begge leire. Espen N bytta efterhvert side. Og det brakte Tribunen mange gull, glitter og ære. Han visste jo hvor han kom fra!! Jeg står selv på stedet hvor Grunde Vegard i sin tid styrte Frognerbadet. Og han hadde vi respekt for!! Han ga åpninger for oss når landslag, Spinn og andre stupere trente. Vi gikk opp på sedvanligvis. Til 10-ern, men ventet til hans røst, som var som et tordenvær runget: 10 klar! Og da var vi i gang!!

Ravn  301c fra 10 meter Frognerbadet 2013

I dag hopper barn og ungdom som de hopper på ski. De kjører CORKS, MISTlES, GRABS og alt annet jeg hverken kan navn eller forstår meg på. Med unntak av én. Skjønt han kjører også på disse new-school tricksa. Enkle, doble og triple. Men plutselig dukker det opp en Døds! Plutselig dukker det opp en bombe. Og så en Molberger fra 10-ern. Og det følges opp av en trippel forlengs fra 1-ern. Kriblingen kommer. Jeg ser opp mot tribunen. Blikkene av mine gamle frender møter meg. De varme smilene minnes. Knyttnevene mot skulderen kjennes. Disse vennskapelige slagene som gutter gir hverandre. Jeg smiler litt i skjegget. Tankene går til rusha på 70- og 80-tallet. Vi som eide badet hadde mang et rush. 10 til 15 personer som gikk ut fra 10-ern i en synkronisert døds- eller bombekavalkade. Jeg tar på meg badebuksa. Blikket møter meg.

«Skal du bade pappa?»

Stemmen er klar og forventningsfull.

«Tenkte det…» svarer jeg «sammen med deg»

Fra tid til annen har jeg tatt med badebuksa. Og ofte har den blitt liggende ubrukt. Tørr. Det er ikke den samme som i hine hårde dager. Den gang fant vi et par jeans vi klippet av og herja med. «Bombebukse». I dag har ingen «bombebukse». I dag er det fargerike shorts de bruker til alt mulig. Vi, som eide Frognerbadet, hadde egne shorts vi bada i. Avklipte Levis 501. «Bombebukser». Efter at vi hadde herja ferdig, hang vi dem til tørk på gjerdet som var mellom trappene og bassengene eller lot de tørke mellom trinnene og tok dem på oss igjen når neste runde stod for tur.

«Hvor høyt går vi da pappa?» spør pjokken på 10 år.

Spørsmålet er en selvfølgelighet. Det er på en måte en selvfølge at vi skal opp i tårnet. Mitt gamle lekestativ. Skjønt, han skjønner ikke at alderen har tatt igjen pappaen og at leken således har blitt endret. Pjokken på 10 er min sønn Ravn. Hans bravader på brettene startet i ung alder den gang Garden hadde åpent basseng for sivile i løpet av uken.

«Nja, hvor høyt tør du gå…» spør jeg med et lite håp om forståelse. Jeg har tidligere fortalt at en bombe ikke spruter nevneverdig høyere fra 10 enn fra 7,5 meter.

«Tenkte 10`ern jeg pappa».

Ravn i 2 og en halv forlengs på 3 meter, 105b.

Han ser ikke på meg engang. Han er allerede forbi de sviktbrettene som i gamle dager var forbeholdt stuperne. Med sitt lette, noe sleivete løpesett, var han allerede på vei opp trappene i tårnet. Mange sier vi er like, også løpesettet. Da var vi altså i gang. Likere enn vi selv vet å se. På vei mot 10-ern. På vei opp, for så å nå målet. Trærne er noe høyere i dag enn den gang da. Men det er de samme trærne. Tårnet er det samme. Tidligere var det ett bast/ sisal-aktig dekke på 10-ern. Nå er det byttet med et gummiert. Rundt er alt som det var når jeg eide Frognerbadet. Lukten er lik. Til og med adrenalinet fosser på samme måte. Forskjellen, ja det er en vesentlig forskjell. Den gang var jeg 30 år yngre enn jeg er i dag. Og det er en vesentlig forskjell.

«5 og 7 venter, 5 og 7 venter, 10 klar!» Ordene kommer som en dårlig drøm. Ikke nok med det. De kommer på svensk!

«Ni kan hoppa från 10!!» lyder det med ett.

Faktisk litt kommanderende. Ravn ser på meg. Smilende. Nesten ertende.

«Øi Pappa, gå til høyre så hopper jeg til venstre!»

Nok en kommando. Ordene fra Ravn kommer med en noe nedsettende tone. Merk at han sa «gå» til meg, mens han selv skulle «hoppe»

«Då er det klart från 10:an!»

Ravn og jeg i Døds fra Gardeleiren, 2010

Med ett blir jeg som han stakkar´n i malingsreklamen og tenker i mitt indre at det var faen til mas! Men så er vi i gang. En blir til to og så setter vi ut på tre. Vår første, og definitivt ikke siste familiære døds fra 10´ern på Frognerbadet. Jeg ut i en klassisk løper i retning av gamle 1- og 3er. Ravn ut i en slags elektrisk bonanza av shakin´n´stretching. Med et faderlig instinkt ser jeg efter Ravn under vann. Jeg skimter noe på vei opp mot vannflaten. Vel oppe ser jeg en guttunge gapskrattende. Øynene lyser av glede. «Vi-dødsa-sammen-fra-10´ern!-plakaten» ligger 2 meter over hodet hans! FETT!!

Jeg svømmer mot han og er nesten i mål med en faderlig klem 5 meter over bassengbunnen når det lyder:

«Hej ni, hej du mannen!!»

I mitt venstre øye skimter jeg noe rødt. Noe rødt og strengt. Noe rødt, strengt og svenskt!

«Ni får inte hoppa tilsammans!!»

Denne røde, strenge og svenske damen vekker et minne fra mitt Frognerbad. Dette forbudets bad! Dette badet vi eide, dette badet vi tok over, dette badet vi gjorde til vårt fordi det var så mange forbud forbundet med det! Hun kommer gående mot meg på kanten langs stupebassenget. Hun tar av seg solbrillene. Hun er egentlig litt søt når hun står over oss ved trappen på tribune-siden. Min side. Min hjemmebane

«Ni får inte hoppa tilsammans!» sier hun igjen. Og for å understreke det hele bruker hun brillene som en slags pekestokk slik en lærerinne på skolen gjør. Det skal liksom virke skremmende det. Jeg ser på henne, snur meg mot Ravn og blunker. Tar tak i trappen mens jeg ser på henne og svarer

«Det var lov i gamle dager!» mens jeg går opp av vannet, venter på at Ravn kommer opp, tar hånden hans og går stille og rolig mot gjerdet.

Og så lyder stemmen: «…men det var kul att se…»

(Til orientering: Ravn er en av Norges beste stupere og desidert best siste sesong på tårn i klasse D. Jeg er bare en ramp fra Frognerbadet!)