It`s So Easy!

Jeg har ikke noe forhold til Linda Ronstadt i det hele tatt. Eller... Jeg må jo ha det i og med at jeg kom på denne låta som tittel på dette innlegget. Den er enkel. Den er rytmisk. Og jeg blir litt glad. Får til og med litt go`fot. 

Teksten i dag er litt trist, litt moraliserende, litt oppdragende, samtidig som det kan være en forskjell i ditt møte med andre. Og spesielt i ditt møte med barn!

Look into your heart and see
What your love book has set aside for me

                                                                                                 Linda Ronstadt

De fleste har kjent hvor betydningsfullt et smil kan være! Også dette finurlige ordet «hei» fra en du sporadisk har møtt noen ganger. Det gjør noe med selvbildet det. Han eller hun husket meg! Så fint! For noen år tilbake skrev jeg en artikkel i Skiforeningens magasin «Snø og ski» om hilsekulturen i Marka som syntes å ha forsvunnet. Skiforeningen er, eller var i alle fall, synonymt med god folkeskikk og etikette. Jeg vet ikke om det var min artikkel spesielt, men jeg opplevde efter den at folk tok seg tid til å hilse når jeg passerte dem i sporet. OK, jeg skjønner at det er litt sært å hilse på Tryvann en dag hvor alt og alle er på ski, men små nikk kom. Uavhengig av alder. Hvordan er det så utenfor Markas grenser?

Da jeg var liten lærte jeg å hilse pent på dem som mine foreldre møtte. Det var seg på fars kontor, på gaten, i butikken og i Marka. Dette var også en selvfølge når vi var på besøk. Uavhengig hvem vi var hos. Likefult skulle vi alltid hilse, selv om den vi hilste på fortsatt bar litt nag efter at vi hadde blitt tatt i epleslang eller vinterstid tatt for å «tærsje» vedkommendes bil (henge efter bilen vinterstid ved å holde fast i støtfangeren bak). Guttestreker sa mine foreldre. Oppfør deg ordentlig hvilket også innebærer at du hilser på dem i eftertid.

I Forsvaret er det hilseplikt! Møter soldater en med høyere grad hilses det til luen på korrekt måte. Hånden taes ikke ned før det er hilst tilbake. Har soldaten ikke hodeplagg på, skal vedkommende rette seg opp, plassere armene rett langs siden og utføre et markert nikk. Innendørs skal soldaten, hvis sittende, reise seg og innta grunnstilling. Og sånn fortsetter listen. Forsvaret har utarbeidet en mal for skikk og bruk.  

Det er stort sett de samme regler som gjelder for oss voksne i det daglige. Vi hilser på damen eller mannen i butikken. Vi hilser på naboer. Vi hilser på kollegaer. Benyttes offentlig transport til arbeid eller aktiviteter og det er de samme man treffer der, utvikles det en relasjon og efterhvert hilser vi. Vi voksne! Og det er nå min undring kommer. Er det en aldersgrense for når man hilser? Eller hilser tilbake? Er det hilseplikt først efter at man er myndig? For å være mer spesifikk: Hvorfor hilser ikke voksne barn tilbake? 

Undringen begynte efter at min sønn på 11 år kommenterte dette i sommer, uten at jeg la nevneverdig fokus på det. Men efter at han i går sa: «der ser du Pappa, de hilser ikke tilbake til barn» begynte jeg å legge merke til dette. Først i butikken. Jeg hilste damen i kassen og hun hilste tilbake. Ravn hilser damen i kassen og – tyst! Jeg sier «ha det» til damen i kassen, hun svarer. Ravn sier «ha det» uten respons. Vel hjemme passerer vi en av naboene, en voksen mann på 60. Ravn kommer 10 skritt bak meg. Vedkommende hilser og jeg svarer, Ravn hilser, men intet tilbake. Vi foretok en rekke ærender i går og det samme gjentok seg HELE tiden. Voksne hilser ikke tilbake til barn! Og det er uavhengig om de voksne er fra førkrigsgenerasjonen, 40- og 50-tallet, min egen årgang 60-tallet eller yngre. De hilser ikke tilbake til barn, hverken «hei» eller «ha det»! Hva skyldes dette? 

Jeg vet i mitt indre at ifall jeg velger å la være å hilse blir jeg sett på som sær, sur og uoppdragen. «Hva er det med han da, han hilser ikke?» Og så får mølla fart på seg og ryktet sprer seg som ild i tørt gress. Gaute hilser ikke. Er det noe galt med han? Har han samlivsproblemer? Ja nei, han så kanskje syk ut?  Fy faen for en oppblåst dritt! 

Hadde min sønn unnlatt å hilse på noen vi møtte hadde jeg irettesatt han og sagt noe i retning av at det er vanlig at man hilser på mennesker man møter og har en relasjon til. Vedkommende vi møtte, som ikke ble hilst, vil på sin side legge dette møtet seg i mente og tenke i baner av at Ravn er uoppdragen og uhøflig. 

Basert på Ravns siste dårlige opplevelser om neglisjering av hilsen, skjønner jeg han så altfor godt når han sier «hvorfor skal jeg hilse da, de hilser jo ikke tilbake!» Jeg maner fortsatt på at han skal fortsette å hilse. Det kan jo plutselig hende at det er en som hilser tilbake og som til og med smiler…

Så – tenk litt på dette når du er ute og vandrer. Dette lille finurlige ordet «HEI» har en usedvanlig stor betydning. Kjenn litt på det selv neste gang du møter en du har en relasjon til, fjern eller nær, ung eller gammel, kvinne eller mann. Kjenn litt på din egen følelse når du får et «HEI» tilbake. Eller rett og slett hvordan det føles når «heiet» kommer deg i forkjøpet! Og krydres det hele med et ekte smil i tillegg... Tenk også litt på det når du møter et barn i samme situasjon; i en nær, fjern eller fjernere relasjon, at dette lille, finurlige ordet "HEI" har en mektig kraft. I store og små sjeler!

  

HA DET SÅ LENGE!!

Fanitullen

I hine hårde dage med øldrikk og svir

Hallingdølens knivblad sat løst i hans slir

Da kvinnene til gilde likskjorte bar med

Hvori de kunne legge sin husbond ned.

Dette er starten på diktet Fanitullen av Jørgen Moe. Videre er det en slått. Det strides litt om hvor hendelsen fant sted. Basert på Moes dikt og det faktum at jeg selv har bodd noen år i Hemsedal, heller jeg til den versjonen. Og enhver som har bodd i Hemsedal bør ha fått med seg Ola og Knut Fausko sin fantastiske tolkning. Ola som leser og Knut som spiller fele! Sterkt!!

Jeg er ingen viden kjent knivmaker. Men jeg har opp gjennom årene laget kniver. Inspirasjonen til dette fikk jeg av Jahn Arild Jahnsen. En kollega fra tiden jeg jobbet i Sandefjord. Riktignok kan jeg ikke sammenligne mine produkter med hans rent faglig, men det er nå ikke det som er det viktige heller. Knivmaking handler i første omgang om en stilferdig syssel. Med noen få, men klare regler. Det gyldne snitt. Skaftet bør ha en form tilnærmet en ørret. Og det skal være en helhetlig bue som binder skaft og knivblad sammen. Kniven skal heller ikke drukne i slira. Nevnte Jahn Arild kan ved siden av Knut Dahl ansees for å være de dyktigeste i sitt fag i Norge. Spesielt hva slirearbeid angår. Jeg for min del lager dem enkle og rene.

Høsten er kanskje den mest fantastiske årstiden. Ja jeg er usedvanlig glad i vinteren også, men det er noe eget ved høsten. Fargene som kommer. Den deilige temperaturvekslingen. Og ikke minst alt det deilige som naturen gir oss. Og om høsten er det greit å ha en god kniv som taes fvrem fra skapet, henges i slira og ut på tur.

På turer i skog og mark trenger man altså som nevnt gjerne en kniv. Og de knivene jeg lager skal være funksjonelle. De skal ikke bare henge til pynt. De skal være en bruksgjenstand. Og jeg er også støpt i en sånn form at jeg mener at barna også skal ha egen kniv. Og den skal være skarp! Det er nemlig en klar forskjell om kuttet er rent som det blir ved en skarp kniv kontra taggete og fælt som en følge av at kniven er sløv. Ved mitt virke som pedagog ved Hval gård barnehage i Asker hadde vi kniver i hopetall. Skarpe kniver. Og barna de kuttet seg fra til tid annen. Min sjef, Anders Farstad, som også er en meget dyktig knivmaker, hadde ingen betenkelighet med at vi brukte kniver. Og han synes vi håndterte de skader som oppstod på en tilfredsstillende måte. Og det var i sin tid Anders som innførte kniv som bruksgjenstand blant barna i barnehagen. Efter at vi hadde vært forskånet for kutt en periode, var det en liten krabat som kutta seg ordentlig. Tradisjonen tro bar det til Bærum sykehus. BæBuBæBuBærum sykehus som vi ofte kommenterte, store som små, når vi utførte stunts. Og da helst uten kniv. Men, en gutt hadde kutta seg. Vi ringte underveis og meldte vår ankomst. Ved fremme på Legevakten ble vi møtt av en lege vi hadde støtt på tidligere i samme ærend. Hennes kommentar til barnet, sittende på kne foran vedkommende, med et skjevt blikk rettet mot meg var: «Ja ja, har Gaute fått tilbake knivene igjen nå da!» Før hun fortsetter «men det er bra de er så skarpe, for da er det lettere for meg å sy da vet du!» Utfallet av dette kuttet ble 5 sting på en tommeltott.

 

Kniven som her er avbildet er en feminin kniv. Den er slank. Den er smal. Og vil således falle godt på plass i en kvinnes hånd. For det er noe eget ved kvinner som bærer og bruker kniv. Jeg kjøper ferdige blader. Dette bladet er fra Brusletto. Vakkert er det med damasksmidde blader, men mange får litt motvillighet ved å bruke en kniv som er for vakker. Og for å være ærlig, jeg kan heller ikke smi knivblader. Så enkelt er det. Skaftet er masurbjør. Det har en vakkert spill, nesten flammende. 

Sliren er som nevnt enkel i sin utforming. Jeg bruker tysk rårandslær til mine slirer. Bare fordi jeg har blitt fortalt at det er det beste. Og da har jeg akseptert det uten videre dikkedarier.

Når kniven settes ned i slira, hør efter et lite "klikk"

Kniver som dette tar alt fra 7 dager til laaang tid å lage. Alt eftersom hvor mye det haster. Men jeg vil heller bruke lang tid og gjøre meg flid enn å føle at jeg driver med masseproduksjon. Hver kniv er unik! En og annen fellesfaktor kan man kanskje finne, men jeg lager dem slik jeg ser for meg den jeg skal lage kniven til eller til hvilket formål den er tenkt!

Og en annen sentral faktor. Skal du gi en kniv i gave, skal du ALLTID ta betalt av mottager. Den beste prisen er kr. 1,- Ikke diskuter eller kveruler, bare aksepter!

Så - hva med en kniv? Ta kontakt!

Husk - de fleste ting som kan klippes kan også skjæres!

Same Procedure As Last Time? Same Procedue As Every Time...ehhh

I de senere år har vi i Norge blitt fortalt om flåttens herjinger. Kjente og ukjente nordmenn har blitt syke efter at flåtten har festet seg og begynt sin suging. Flått er ikke spesielt ukjent for de av oss som enten ferdes mye i skog og utmark eller som har hunder. Men dette stadig hissigere lille uvesenet har forårsaket mye elendighet for dem som har fått den syke varianten som ufrivillig leietager. Og da har vel sykehus og legevakter i de områder hvor flåtten er prosedyrer de skal følge da når pasienter kommer med flått.

En blodfylt flått

Dessverre er ikke dette tilfelle! Jeg ferdes mye i skogen og sjekker meg efter hver tur om jeg har fått med meg denne lille djevelen hjem. Armhuler, hår, bak ører og skrittet blir finkjemmet. Men jeg som andre kan tidvis foreta en noe vag undersøkelse. Og så plutselig en dag kjenner jeg noe ubehagelig under armen. Tar av meg trøye og genser og der dukker det altså opp. En blå-svart klump som forvolder, for meg, en noe ukjent smerte.  Det er fredag og fastlegens kontor er stengt. Jeg oppsøker legevakten. Møter en dyktig sykepleier og ditto lege. Vedkommende lege tar på seg hansker, tar tak i klumpen og drar den av. Møysommelig undersøker vedkommende lege klumpen og vips så klemmer han nok litt for hardt på den med det resultat at blodspruten står. Utfra blikket hans å tolke synes han dette var meget lite festlig. Han tar med seg klumpen og går inn til sin kollega i den tilstøtende rom og kommer tilbake og bekrefter at dette er en flått som har sugd seg god og fet på min bekostning. Legen bærer fortsatt preg av blodspruten han fikk på seg for noen minutter siden.

Legen, en ung mann, erkjenner at han selv aldri har sett en flått før. Jeg på min side har både sett den og fjernet slike før de har iverksatt festing og suging. Basert på siste års oppslag i pressen anmoder jeg vedkommende om å sende den inn for å sjekke hvorvidt min er bærer av smitte. Legen ser på meg og nikker litt sånn usikker. Han tar telefonen, slår et nummer og kommer raskt i tale med en dame. Og det hun sier skremmer meg faktisk. «Har du fjernet den?» Dette bekrefter legen. «Det skal du aldri gjøre!!» Legen ser forbauset ut og liker situasjonen heller dårlig. «Dette skal de gå til fastlegen med. Dette skal vi aldri håndtere!!» Damen på den andre siden av røret er rett og slett hissig! Legen spør om hvor han skal sende den, om de på sykehuset kan ta den i mot for å sende den til analyse eller om hun vet hvor eventuelt en beholder med dertil egnet væske befinner seg slik at den kan bli sendt til analyse. Nok engang svarer damen at dette er ikke noe Legevakten eller sykehuset skal begi seg innpå. Dette er en sak for fastlegen! Samtalen avsluttes!

Legen ser på meg. Jeg ser på han. Med mine 188 cm er jeg langt større enn legen. Videre har jeg tidvis et blikk som ikke er mildt når jeg tenker. En litt vanskelig og klein atmosfære fyller rommet. Jeg tilkjennegir at jeg overhørte samtalen og melder med vantro det jeg hørte. Legen er tydelig stresset og meget ukomfortabel. Han hadde i begynnelsen av vår konsultasjon fått inn to sykepleiere som ønsket hans vurdering av noen hjerterytmeskjemaer. En av disse skjemaene hadde virkelig satt hans legehjerne i sving. Mann 40 år. Sterke smerter i brystet. Stråling ut i armer. Klam. Mitt besøk med en flått synes ikke ha den samme medisinske viktighet. Hvorvidt dette skyldes faglig interesse eller faren for infarkt vites ikke. Legen skriver på sin pc med tydelig hastverk. Alt må dokumenteres slik at jeg kan vise til hva jeg har gjort forteller han. Hva han har gjort? Han har dratt av en kul under min arm. Han har studert den så blodet sprutet. Han har blitt fortalt at dette skulle han ikke gjøre og at det ikke er mer han får lov til å gjøre. Klumpen legges i en hanske og overleveres meg. 

Tankene mine går i retning av oppgitthet. Tankene mine går i retning av mangelfull kompetanse. Tankene mine går i retning av slå hardt i bordet og krev handling. Tankene mine går i retning av to pasienter med sterke smerter i brystet og hvorav den ene er satt på oransje beredskap. Tankene mine går i retning av denne mannens familie med kone og barn. Skal min frustrasjon og  krav om iverksettelse av tiltak føre til senere behandling av dem. Nei! I håpløshetens navn ser jeg på legen, fraskriver han videre ansvar og forteller at jeg tar med meg klumpen min til fastlegen på mandag. Han er ivrig efter å hjelpe meg, men jeg gidder virkelig ikke sitte på legevakten i mange timer med en klump ingen vil ha noe med for eventuelt bli bedt om å ta den med til fastlegen mandag likevel. Jeg tok en avgjørelse på lik linje som han og damen i telefonen sikkert må ta avgjørelser rundt de hjerteflimrende pasienter. Håper ved alle de guder som finnes at de i de tilfellene har prosedyrer og tiltak som skal til for at disse pasientene føler seg ivaretatt.

Men hva så med prosedyrer rundt flått? Er flått og de eventuelle problemer de bringer med seg, til tross for oppslag i pressen, noe som bare en fastlege skal håndtere. Har ikke legevakter eller tilstøtende sykehus prosedyrer som skal følges. Hva om dette ikke er flått, men en kreftinfisert føflekk? Ville det ikke være av sentral betydning å få denne sjekket? Hvor vanskelig skal det være å innlemme prosedyrer for hvordan håndteres dette i en manual?

Føflekk med kreft

Vis meg dine venner og jeg skal fortelle deg hvem du er heter det . Jeg tok med meg min klump og viste den frem til en sykepleier jeg kjenner. Jeg fortalte historien og viste stedet under armen. Hun ser på meg og forteller at dette er en føflekk som hadde fått en rift, blitt full av blod og dødd. Den hadde nok falt av helt av seg selv uansett. Helt ufarlig! Og ikke helt uvanlig! Pjuff! 

Dette med det som skal vise seg å være en død, blodfylt føflekk. Ikke ulik de andre to.

Historien forteller meg mer om helsevesenet og deres mangelfulle håndteringsevne enn noe annet! Jeg er trist og lei meg for at det ikke finnes prosedyrer for hvordan man håndterer flått eller eventuelt en kreftinfisert føflekk fjernet ved en legevakt. Jeg ønsker ikke å ta legen som utførte grepet som løsnet klumpen, han var en fin mann, men jeg setter klare spørsmålstegn ved damen i telefonen og hennes løsningsstrategi. Eller snarere mangel på strategi. Og jeg setter et klart spørsmåltegn ved helsevesenets fortsatte inkompetanse hva flått angår selv efter oppslag i pressen. Og det er ikke flott!

My Woman From Tokyo

Dette er en rå låt! Besetningen i et band som Deep Purple kan vel aldri noen enes om. Efter mitt skjønn er go´laget bestående av Gillan, Paice, Lord, Glover and on guitar Ritchie Blackmore. Mange ønsker nok at David Coverdale skal være i startoppsetningen, men jeg heller til de 5 første nevnte. Låta er magisk. Som kvinner flest! Først lekende og rytmisk. Så med rått gitardrag før det eksploderer! Taktfast! Med et stemmedriv som de fleste menn med fast følge kjenner! Og sånn bølger det frem og tilbake! Kjenner du det tripper litt i føttene du også når John Lord slår seg løs på tangentene! Kort sagt, du vet hvem som er din kvinne når hun hever stemmen!

I dag åpner Christian Ringnes sin park på Ekeberg. En hyllest til kvinnen. Mang en mann opp gjennom tidene har hatt en kvinne han enten har gitt sin hyllest til eller vil gi den til i eftertid.
Hva er det de lærde og opplyste sier; bak enhver mann står en kvinne. I den anledning, i kvinnens tegn:

Det er få kvinner som har gitt meg inspirasjon som Heidi. Denne tandre, lille kvinne fra Kvitseid i Telemark. Skjønt tander er hun ikke. Hun er uredd og fryktløs. Liten, nei egentlig ikke det heller. Hennes størrelse i klær er vel ikke mer enn S, derav benevnes hun som liten. Men hennes kunnskap og kompetanse tok meg inn i en verden jeg ikke trodde var mulig.

Dagens tekst er min hyllest til denne kvinne jeg er takknemlig for at jeg har fått møte. I min takketale til henne ved hennes avskjed ved Hval gård barnehage formulerte jeg meg omtrent slik: «Jeg er trist og lei for at jeg ikke lenger kan suge av ditt kunnskaps bryst!» Og det står jeg for den dag i dag!  Selv efter mange år!! Hval gård barnehage som enhet, barna, ansatte og Gaute som pedagog ble fattigere efter at hun sluttet og flyttet til Lunde. Så også Gaute som person. Men jeg har mye av hennes kunnskap i meg. Takk gudene for det!! Hva enn du måtte tro på!

Heidi tok med seg ansatte og barn med en lekenhet til kunnskap som er unik. Hun innførte lærarbeid, tapping av sevje fra bjørk og sopp for å nevne noe til barnehagen. Sammen med henne ble de årlige høstfestene en av de store begivenhetene. Smaksløkene til store og små fikk virkelig boltre seg med alt fra lam via urter til laks. Julemessen hadde produkter basert på hennes design og tanker. Men utført av barna. Og barna alene. Heidi ville aldri la et stearinlys ha en voksen touch. Det skulle ha det barnlige preg. Skjevt. Klompete.Vakkert. I Heidis ånd.

En ferdig gipsform med mønster, litt till, en tang, og diverse effekter fra turutstyret. Gryta blir for alltid smeltegryte efter dette!

En vinterdag tok Heidi med seg en liten gryte ut i skogen. Hun hadde med seg litt tinn. Hun hadde med form. Hun smeltet tinn i en gryte over bålet. Hun helte det i en form. Og vips – en figur!

Heidi hadde også en fandenivoldsk barnlighet i seg. Hun smeltet tinn. Kastet dette i sneen og plukket opp en ferdig støpt tinnsoldat til barnas store beundring! Heidi kunne alt hun. Til og med trylle!!

"Oppi gryta smelter smøret - eller tinnet i dette tilfellet..."

Jeg tok hennes kunnskap med meg. Jeg laget har former i gips og laget beltespenner. Og jeg laget bokstaven «R» i tinn til min egen elskede sønn Ravn som han hadde på sin sekk i barnehagen. Efter det har det kommet ønsker om slike fra annet hold.

I gipsformen helles det smeltede tinnet. Husk at gipsen MÅ være tørr!

Vente, vente, vente... Men det ser pent ut underveis også.

Ahhh, den observante leser har sett at det er 2 forskjellige H´er som blir støpt. Det er riktig det. Viktig å finne ut hvilken vei bokstaven blir penest vet du!! Og som regel er det ved å skrive bokstaven links!!

Synes å høre Heidi bak meg her:
"Har du husket å lage den links nå da Gaute?"
Videre kommentarer synes unødvendige...

Og sånn blir altså en bokstav i tinn til – denne til Hedda!

For flere tips og ideer; ja enten så kjenner du Heidi eller så gjør du det ikke! Jeg kjenner henne og kommer plutselig med fler!

Kan du ikke vente - kontakt meg på: gautesform@gmail.com