torsdag 5. desember 2013

It`s So Easy!



Jeg har ikke noe forhold til Linda Ronstadt i det hele tatt. Eller... Jeg må jo ha det i og med at jeg kom på denne låta som tittel på dette innlegget. Den er enkel. Den er rytmisk. Og jeg blir litt glad. Får til og med litt go`fot. 
Teksten i dag er litt trist, litt moraliserende, litt oppdragende, samtidig som det kan være en forskjell i ditt møte med andre. Og spesielt i ditt møte med barn!

Look into your heart and see
What your love book has set aside for me
                                                                                                 Linda Ronstadt




De fleste har kjent hvor betydningsfullt et smil kan være! Også dette finurlige ordet «hei» fra en du sporadisk har møtt noen ganger. Det gjør noe med selvbildet det. Han eller hun husket meg! Så fint! For noen år tilbake skrev jeg en artikkel i Skiforeningens magasin «Snø og ski» om hilsekulturen i Marka som syntes å ha forsvunnet. Skiforeningen er, eller var i alle fall, synonymt med god folkeskikk og etikette. Jeg vet ikke om det var min artikkel spesielt, men jeg opplevde efter den at folk tok seg tid til å hilse når jeg passerte dem i sporet. OK, jeg skjønner at det er litt sært å hilse på Tryvann en dag hvor alt og alle er på ski, men små nikk kom. Uavhengig av alder. Hvordan er det så utenfor Markas grenser?

Da jeg var liten lærte jeg å hilse pent på dem som mine foreldre møtte. Det var seg på fars kontor, på gaten, i butikken og i Marka. Dette var også en selvfølge når vi var på besøk. Uavhengig hvem vi var hos. Likefult skulle vi alltid hilse, selv om den vi hilste på fortsatt bar litt nag efter at vi hadde blitt tatt i epleslang eller vinterstid tatt for å «tærsje» vedkommendes bil (henge efter bilen vinterstid ved å holde fast i støtfangeren bak). Guttestreker sa mine foreldre. Oppfør deg ordentlig hvilket også innebærer at du hilser på dem i eftertid.

I Forsvaret er det hilseplikt! Møter soldater en med høyere grad hilses det til luen på korrekt måte. Hånden taes ikke ned før det er hilst tilbake. Har soldaten ikke hodeplagg på, skal vedkommende rette seg opp, plassere armene rett langs siden og utføre et markert nikk. Innendørs skal soldaten, hvis sittende, reise seg og innta grunnstilling. Og sånn fortsetter listen. Forsvaret har utarbeidet en mal for skikk og bruk.  

Det er stort sett de samme regler som gjelder for oss voksne i det daglige. Vi hilser på damen eller mannen i butikken. Vi hilser på naboer. Vi hilser på kollegaer. Benyttes offentlig transport til arbeid eller aktiviteter og det er de samme man treffer der, utvikles det en relasjon og efterhvert hilser vi. Vi voksne! Og det er nå min undring kommer. Er det en aldersgrense for når man hilser? Eller hilser tilbake? Er det hilseplikt først efter at man er myndig? For å være mer spesifikk: Hvorfor hilser ikke voksne barn tilbake? 
Undringen begynte efter at min sønn på 11 år kommenterte dette i sommer, uten at jeg la nevneverdig fokus på det. Men efter at han i går sa: «der ser du Pappa, de hilser ikke tilbake til barn» begynte jeg å legge merke til dette. Først i butikken. Jeg hilste damen i kassen og hun hilste tilbake. Ravn hilser damen i kassen og – tyst! Jeg sier «ha det» til damen i kassen, hun svarer. Ravn sier «ha det» uten respons. Vel hjemme passerer vi en av naboene, en voksen mann på 60. Ravn kommer 10 skritt bak meg. Vedkommende hilser og jeg svarer, Ravn hilser, men intet tilbake. Vi foretok en rekke ærender i går og det samme gjentok seg HELE tiden. Voksne hilser ikke tilbake til barn! Og det er uavhengig om de voksne er fra førkrigsgenerasjonen, 40- og 50-tallet, min egen årgang 60-tallet eller yngre. De hilser ikke tilbake til barn, hverken «hei» eller «ha det»! Hva skyldes dette? 

Jeg vet i mitt indre at ifall jeg velger å la være å hilse blir jeg sett på som sær, sur og uoppdragen. «Hva er det med han da, han hilser ikke?» Og så får mølla fart på seg og ryktet sprer seg som ild i tørt gress. Gaute hilser ikke. Er det noe galt med han? Har han samlivsproblemer? Ja nei, han så kanskje syk ut?  Fy faen for en oppblåst dritt! 
Hadde min sønn unnlatt å hilse på noen vi møtte hadde jeg irettesatt han og sagt noe i retning av at det er vanlig at man hilser på mennesker man møter og har en relasjon til. Vedkommende vi møtte, som ikke ble hilst, vil på sin side legge dette møtet seg i mente og tenke i baner av at Ravn er uoppdragen og uhøflig. 

Basert på Ravns siste dårlige opplevelser om neglisjering av hilsen, skjønner jeg han så altfor godt når han sier «hvorfor skal jeg hilse da, de hilser jo ikke tilbake!» Jeg maner fortsatt på at han skal fortsette å hilse. Det kan jo plutselig hende at det er en som hilser tilbake og som til og med smiler…

Så – tenk litt på dette når du er ute og vandrer. Dette lille finurlige ordet «HEI» har en usedvanlig stor betydning. Kjenn litt på det selv neste gang du møter en du har en relasjon til, fjern eller nær, ung eller gammel, kvinne eller mann. Kjenn litt på din egen følelse når du får et «HEI» tilbake. Eller rett og slett hvordan det føles når «heiet» kommer deg i forkjøpet! Og krydres det hele med et ekte smil i tillegg... Tenk også litt på det når du møter et barn i samme situasjon; i en nær, fjern eller fjernere relasjon, at dette lille, finurlige ordet "HEI" har en mektig kraft. I store og små sjeler!
  
HA DET SÅ LENGE!!