Daddy Cool

For noen tiår siden satt jeg på tribunen på Frognerbadet. Jeg var en av dem. Vi eide Frognerbadet. Vi var Frognerbadet. I mange år. Faktisk ganske mange år betalte jeg ikke inngangsbillett for å komme inn til mitt Frognerbad. For Frognerbadet var mitt. Mitt og mine venners. Og hvem betaler vel for å bade i sitt eget bad. Vi hadde vår egen inngang. Bak stupetårnet. Over gjerdet. I dag er det annerledes.

Det var den gang da! Det er nye dager og nye mennesker som styrer mitt Frognerbad. I dag trenger de ikke lenger spørre «vakta» om å få gå på 10-ern. Ikke det at vi spurte heller. Vi gikk opp. Vi dødsa. Vi bomba. Vi herja. Vi var jo hjemme. Hjemme i vårt eget bad. I dag er alt åpent. Vaktene styrer med ro og harmoni. I min tid var det noen stressa studenter som skulle holde orden. Og for en gjeng de skulle holde orden på. Det var i mange år Bruno – Dødsens Far. Det var Arild som hadde 4-10 murere som lå til avkjøling i de gamle fotbadene mellom tribunen og bassengene. Og som brukte disse fotbadene som sitt private vaskeri er klær. Det var Jukan – den legendariske tater som skaffet seg venner blant Europas kongelige. Og det var oss. Ungdommer fra forskjellige steder av Oslo. Men de fleste som eide badet var fra Uranienborg, Majorstuen og Frogner. Vi satt på de øverste trinnene. Resten satt nedenfor eller lengre bort. Skillet gikk ved der hvor tribunen er hel og bortover mot vaktbua med klokken. Vi eide sikkert 20 meter av tribunen fra treet og bort mot klokkebua. «Ved klokken i øvre basseng». For alle dem som har savnet noen, eller rettere sagt, alle som har blitt savnet har fått denne melding; «Ola, mamma venter på deg ved klokken i øvre basseng!»

Når vi gikk opp på 10-ern ble det ro. Brødrene Hassve. Brødrene Hildrum. Arne R. Oluf. Geir W. Espen N. Den sorte perle A. Brødrene Simonsen. Brødrene som senere ble ansatt i Politiet som spanere. T som ble realitystjerne. Og ikke minst nevnte Bruno. Gitarist i Raga Rockers som har fått en egen pris oppkalt efter seg under det årlige VM i Døds, «Bruno-prisen» for beste klassiske døds. Odin. Og mange, mange fler. Når vi gikk opp på 10-ern var det nesten som at trikken i Kirkeveien stoppet. Fotoapparatene til de mange japanere og andre turister fra hele verden i Vigelandsparken hang seg opp. Vi fikk alles oppmerksomhet. Vi eide Frognerbadet!

I dag, alle disse årene efter, betaler jeg inngangsbillett. Finner meg til rette langs gjerdet som verner folk fra å falle ned fra øvre til nedre basseng. På motsatt side av der jeg selv befant meg den gang jeg eide badet. Rart. Men likevel stas. Det var på denne siden stuperene var. De elegante. De muskuløse gutta og de smekre jentene. Skjønt. Det var en og annen meget muskuløs kar og lekker jente på tribunen også. Men noe eget var det med dem. Vi skulte på hverandre. Karslige blikk møtte ditto blikk og jentene bresket seg likeledes. Hos begge leire. Espen N bytta efterhvert side. Og det brakte Tribunen mange gull, glitter og ære. Han visste jo hvor han kom fra!! Jeg står selv på stedet hvor Grunde Vegard i sin tid styrte Frognerbadet. Og han hadde vi respekt for!! Han ga åpninger for oss når landslag, Spinn og andre stupere trente. Vi gikk opp på sedvanligvis. Til 10-ern, men ventet til hans røst, som var som et tordenvær runget: 10 klar! Og da var vi i gang!!

Ravn  301c fra 10 meter Frognerbadet 2013

I dag hopper barn og ungdom som de hopper på ski. De kjører CORKS, MISTlES, GRABS og alt annet jeg hverken kan navn eller forstår meg på. Med unntak av én. Skjønt han kjører også på disse new-school tricksa. Enkle, doble og triple. Men plutselig dukker det opp en Døds! Plutselig dukker det opp en bombe. Og så en Molberger fra 10-ern. Og det følges opp av en trippel forlengs fra 1-ern. Kriblingen kommer. Jeg ser opp mot tribunen. Blikkene av mine gamle frender møter meg. De varme smilene minnes. Knyttnevene mot skulderen kjennes. Disse vennskapelige slagene som gutter gir hverandre. Jeg smiler litt i skjegget. Tankene går til rusha på 70- og 80-tallet. Vi som eide badet hadde mang et rush. 10 til 15 personer som gikk ut fra 10-ern i en synkronisert døds- eller bombekavalkade. Jeg tar på meg badebuksa. Blikket møter meg.

«Skal du bade pappa?»

Stemmen er klar og forventningsfull.

«Tenkte det…» svarer jeg «sammen med deg»

Fra tid til annen har jeg tatt med badebuksa. Og ofte har den blitt liggende ubrukt. Tørr. Det er ikke den samme som i hine hårde dager. Den gang fant vi et par jeans vi klippet av og herja med. «Bombebukse». I dag har ingen «bombebukse». I dag er det fargerike shorts de bruker til alt mulig. Vi, som eide Frognerbadet, hadde egne shorts vi bada i. Avklipte Levis 501. «Bombebukser». Efter at vi hadde herja ferdig, hang vi dem til tørk på gjerdet som var mellom trappene og bassengene eller lot de tørke mellom trinnene og tok dem på oss igjen når neste runde stod for tur.

«Hvor høyt går vi da pappa?» spør pjokken på 10 år.

Spørsmålet er en selvfølgelighet. Det er på en måte en selvfølge at vi skal opp i tårnet. Mitt gamle lekestativ. Skjønt, han skjønner ikke at alderen har tatt igjen pappaen og at leken således har blitt endret. Pjokken på 10 er min sønn Ravn. Hans bravader på brettene startet i ung alder den gang Garden hadde åpent basseng for sivile i løpet av uken.

«Nja, hvor høyt tør du gå…» spør jeg med et lite håp om forståelse. Jeg har tidligere fortalt at en bombe ikke spruter nevneverdig høyere fra 10 enn fra 7,5 meter.

«Tenkte 10`ern jeg pappa».

Ravn i 2 og en halv forlengs på 3 meter, 105b.

Han ser ikke på meg engang. Han er allerede forbi de sviktbrettene som i gamle dager var forbeholdt stuperne. Med sitt lette, noe sleivete løpesett, var han allerede på vei opp trappene i tårnet. Mange sier vi er like, også løpesettet. Da var vi altså i gang. Likere enn vi selv vet å se. På vei mot 10-ern. På vei opp, for så å nå målet. Trærne er noe høyere i dag enn den gang da. Men det er de samme trærne. Tårnet er det samme. Tidligere var det ett bast/ sisal-aktig dekke på 10-ern. Nå er det byttet med et gummiert. Rundt er alt som det var når jeg eide Frognerbadet. Lukten er lik. Til og med adrenalinet fosser på samme måte. Forskjellen, ja det er en vesentlig forskjell. Den gang var jeg 30 år yngre enn jeg er i dag. Og det er en vesentlig forskjell.

«5 og 7 venter, 5 og 7 venter, 10 klar!» Ordene kommer som en dårlig drøm. Ikke nok med det. De kommer på svensk!

«Ni kan hoppa från 10!!» lyder det med ett.

Faktisk litt kommanderende. Ravn ser på meg. Smilende. Nesten ertende.

«Øi Pappa, gå til høyre så hopper jeg til venstre!»

Nok en kommando. Ordene fra Ravn kommer med en noe nedsettende tone. Merk at han sa «gå» til meg, mens han selv skulle «hoppe»

«Då er det klart från 10:an!»

Ravn og jeg i Døds fra Gardeleiren, 2010

Med ett blir jeg som han stakkar´n i malingsreklamen og tenker i mitt indre at det var faen til mas! Men så er vi i gang. En blir til to og så setter vi ut på tre. Vår første, og definitivt ikke siste familiære døds fra 10´ern på Frognerbadet. Jeg ut i en klassisk løper i retning av gamle 1- og 3er. Ravn ut i en slags elektrisk bonanza av shakin´n´stretching. Med et faderlig instinkt ser jeg efter Ravn under vann. Jeg skimter noe på vei opp mot vannflaten. Vel oppe ser jeg en guttunge gapskrattende. Øynene lyser av glede. «Vi-dødsa-sammen-fra-10´ern!-plakaten» ligger 2 meter over hodet hans! FETT!!

Jeg svømmer mot han og er nesten i mål med en faderlig klem 5 meter over bassengbunnen når det lyder:

«Hej ni, hej du mannen!!»

I mitt venstre øye skimter jeg noe rødt. Noe rødt og strengt. Noe rødt, strengt og svenskt!

«Ni får inte hoppa tilsammans!!»

Denne røde, strenge og svenske damen vekker et minne fra mitt Frognerbad. Dette forbudets bad! Dette badet vi eide, dette badet vi tok over, dette badet vi gjorde til vårt fordi det var så mange forbud forbundet med det! Hun kommer gående mot meg på kanten langs stupebassenget. Hun tar av seg solbrillene. Hun er egentlig litt søt når hun står over oss ved trappen på tribune-siden. Min side. Min hjemmebane

«Ni får inte hoppa tilsammans!» sier hun igjen. Og for å understreke det hele bruker hun brillene som en slags pekestokk slik en lærerinne på skolen gjør. Det skal liksom virke skremmende det. Jeg ser på henne, snur meg mot Ravn og blunker. Tar tak i trappen mens jeg ser på henne og svarer

«Det var lov i gamle dager!» mens jeg går opp av vannet, venter på at Ravn kommer opp, tar hånden hans og går stille og rolig mot gjerdet.

Og så lyder stemmen: «…men det var kul att se…»

(Til orientering: Ravn er en av Norges beste stupere og desidert best siste sesong på tårn i klasse D. Jeg er bare en ramp fra Frognerbadet!)

I Et Rosa Helikopter

Nesten daglig kan man lese i pressen om NAV. Videre får man vite at skolebarn har et dårlig tilrettelagt tilbud om fysisk aktivitet i løpet av skoledagen. Og ikke minst om eldre som enten ikke får et tilbud eller som må forbli på rommet på et bo- og behandlingssenter. Men det er altså noen som er lykkelige. På NAV. 

«Jeg er en av mange på NAV som faktisk er i samme situasjon. Ikke det at jeg snakker så mye med dem, men vi treffes jo rett som det er. Vi er med på stort sett de samme daglige gjøremål. Og for mitt vedkommende er det en hel del av dem i løpet av en dag. Faktisk ganske mange når jeg tenker efter. Jeg vil komme tilbake til det om litt. 

Først litt om meg selv. Jeg er strengt talt helt A4. Hunkjønn[i]. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er som oftest kledd i rosa. Jeg trives godt i rosa. Videre er jeg hvit av farge. Du trenger ikke sette en merkelapp på meg, den har jeg allerede fått. Jeg er sosial. Mange, men få personlige venner. Og det er greit det. Bor alene i en terrasseleilighet. Politisk tilknytning og inntekt er av høyst privat karakter. Startet min karriere innen dagspressen, men ble på et tidlig tidspunkt outsourset som det heter i næringslivet. Resirkulert er et annet dekkende begrep. Jeg sa tidlig her at jeg trives i rosa. Det er helt riktig, men i dag er jeg kledd i lysblått. Fikk nemlig en sirkel latte på meg ved et uhell. Men jeg vet jo at det bare er en forbigående tilstand. Ja for i forrige uke hadde jeg to dager i gult efter et uhell på toalettet. Trenger ikke å gå noe særlig mer innpå det. Tross alt er jeg kvinne. Før sommerferien hadde jeg en grønn periode. På den tiden var det mye møteaktivitet i forbindelse med avslutningsfesten. Jeg fikk dessverre ikke være med på festen, men de første dagene efter var jeg med og fikk med meg ALT som hadde skjedd. Og alt det som de trodde hadde skjedd og som de ønsket hadde skjedd. Men jeg holder dette for meg selv.  Jeg er da tross alt kvinne.

Jeg har en ganske stresset hverdag for å være ærlig. Mandag og fredag er nok de mest hektiske. I kronologisk rekkefølge blir det fredag og mandag. Da er det hektisk møtevirksomhet. Mye som skal planlegges og snakkes ut om. Ellers er dagene ganske like. Morgenmøte, skjønt vi starter alltid dagen ute. Noen har fortsatt ikke klart å kvitte seg med lasten røyking. Men hva gjør vel det. Vi møtes jo der ute - de faste. Eller harde kjerne som de kalles. Jeg husker for øvrig at det var efter et slikt møte jeg bar en gjennomsiktig coat en halv dag. Til stor irritasjon. Da kom nemlig testen av kajalen til en kollega frem til alles påsyn. Flaut! 

Vi møtes nok til samtale en 7 – 8 ganger daglig. Jeg er alltid med! Videre må, bare må jeg ha innsiktsrike samtale med Turid. Hun er som et orakel. Det samme må jeg si om Gro. Det hun ikke vet trenger man ikke vite. Disse to jentene besøkes nok 4 ganger hver i løpet av en dag. I og med at jeg blir sett på som tausheten selv, den selvfølgelige lytter, er jeg ofte med på toalettbesøk også. Og av og til må toalettet besøkes i egne ærender også. Som du skjønner, jeg er aktiv! Bare så forbannet synd at jeg er et blankt A4-ark som har en kajaltest i en plastlomme.»

Etter å ha tilbragt noen timer på NAV har jeg ikke sett på maken til flying på damene. For det er damer som jobber på NAV. Det er i alle fall de som er synlige. Og de har en plastlomme med seg som det virker som om de er ute og lufter for å legitimere røykepauser, venninneskravling, toalettbesøk, kaffeshopping etc. fremfor å gjøre den jobben de skal gjøre. Nemlig serve dem som kommer dit. Og som en følge av at de hele tiden skal lufte disse arkene i sine fargerike plastmapper, har de ikke kapasitet til å lære seg mer enn et område innen NAV-systemet. Hvilket betyr at har du en samtale med en person om sykepenger, må du forholde deg til en annen om dagpenger og en tredje om tilskuddsordninger og en fjerde om arbeidstiltak. Er du i tillegg så heldig at du har barn har du ditto mange du skal forholde deg til hva angår barnetrygd, tannskader, krykker ved benbrudd for å nevne noen. Det hvis du i det hele tatt får tak i vedkommende du søker. For kurs, seminar og ikke minst avspasering efter dem gjør at de sjelden er inne. Og har du først kommet i dialog med en, ja da bytter vedkommende avdeling. 

Et paradoks er at sakene som inneholder menneskene, deg og meg, de oppbevares og fraktes i pappmapper. Lykken må være å få bli et blankt A4-ark med en kajaltest liggende i en rosa plastmappe på NAV. Da får du et aktivt liv. Og du blir ivaretatt! Og når du er ivaretatt blir du lykkelig!

---

[i] Hunkjønn i grammatikalsk betydning
 

...Vi Hilser På Kongen - En God, Gammal Venn...

Noen møter blir slik! Gleden av å møtes! Men også gleden av å nå et mål. De blir slik som om bekjentskapet har vært der lenge. Det magiske ved slike øyeblikk er at tårene nesten presses frem og den spesielle klumpen væres i både bryst og hals.

Ahh, endelig var jeg her!!

 

Norsk Villreinsenter har ansatte som gir informasjon om opprydningsarbeidet. 

I dag kom denne følelsen til meg. Sterk og intens! Hvorvidt det var som et resultat at jeg nådde et mål jeg har hatt en stund, synet av målet eller om det var fordi Siv og jeg igjen nådde et mål sammen igjen vites ikke. Men følelsen kom! Som sagt – sterkt og intenst! Den kom med en rå og helt uforutsigbar kraft!

Slik var møtet med Snøhetta. Eller for å være ærlig og oppriktig – VIEWPOINT SNØHETTA og meg!!

Sammen med Siv har jeg hatt mang en strabasiøs ferd. Vi har vandret i all slags vær. Og vi har gått lange og seige turer. Med og uten barn. Turen opp til dette punktet er alt annet en strabasiøs. Ca. 2 km. gruslagt vei med nedfelte skiferplater som gir et historisk tilbakblikk og jakt, fiske, Svartedau og menneskenes inntog i dyrenes og naturens rike.

Nok et mål er nådd! Nok en drøm er virkeliggjort!! Sammen!!

Det er en stund siden jeg så bilde av Viewpoint Snøhetta første gang. Og siden dengang har jeg lest mang en artikkel og sett ditto fotots. Ja jeg er til og med blitt kjent med Margit, en av arkitektene hos Snøhetta Arkitektkontor som i sin tid tegnet bygningen plassert på en av Forsvarets gamle p-plasser.

Bygget og omgivelsene inviterer til meditasjon.

Når mennesker, nei det ble litt voldsom kanskje. Når jeg lager meg forventninger om eller til noe, og jeg tror ikke jeg er unik der, så bygges det en relasjon basert på de inntrykk jeg har dannet meg. Og som i låta som er tittelen på dagens innlegg, handler det om en opplevelse som igjen gir en annen. En bonusopplevelse. Låta er en av Enga´s berømte cuplåter. De fikk sin Kongepokal. Vi fikk vår moskus.

Ta turen dit! Mang en mann har vært der under avtjening av sin førstegangstjeneste. Ditto befal og offiserer. "Mot målet – ILD!" har runget i dette vakre landskapet. Det lyder ikke mer. I dag er det opprydning efter mange års øvelser. Pr. i dag har de ryddet bort 25000 (!) blindgjengere. Store maskiner fjernstyres. Personell går mangard. Bombehunder søker. Det er til og med kuer som har magneter i vommen for å bidra til opprydningen. Alt dette for at vi som nasjon skal bidra til å bevare en villreinstamme for våre efterkommere.

Ta turen dit. Se, føl og opplev dette bygget. Og kanskje kommer moskusen til deg også som den gjorde til oss!!

Takk for turen Siv!!

ENIG OG TRO INNTIL DOVRE FALLER!